Er menneskene onde eller gode? Og hvorfor er det så stor forskjell på folk?
Det er med mennnesker som med vinen. De gode blir bare bedre, og de dårlige mer og mer sure.
At vi er født forskjellig er sikkert. De med et lett sinn har det godt. Det er verre med de som har et vanskelig sinn. Men kan vi gjøre noen med det eller er det bare å si at slik er det?
Alle mennesker har noe å stri med. Jeg har mitt og du har ditt. Er du klar over dine sterke og svake sider? Nå er vi inne på noe som har med vår selvutvikling å gjøre. Klarer vi å kartlegge våre svake eller dårlige sider så kan vi gjøre noe med det også. Det kan være strevsomt, men det gir resultater.
Nå tror jeg at hverken du eller jeg er av de værste. Vi har vel ikke så mye å stri men at vi ikke takler oss selv. Da må vi i tilfelle gå dypere inn i dette.

Det som plager mer er kanskje det vi påføres utenfra. Det vi kanskje ikke rår over. Sykdom, oppsigelse i jobben, ulykker eller kriser vi kommer inn i. Da trenger vi hjelp.
Og da blir spørsmålet, hvordan får vi den hjelpen?

Det må bli neste tema

Å være menneske er ikke så lett som mange vil ha det til. Og det er stor forskjell på mennesker. Noen er lykkelige og noen er det ikke. Hvordan blir man et lykkelig menneske?
Alle vet jo at det er slik og de fleste vet vel hva det vil si å være lykkelig. Men hvorfor er det da så mange som ikke føler seg lykkelig når de vet hva som skal til?
Eller er det slik at vi setter visse krirerier for å være lykkelelig?
Ja kanksje det. Penger er et viktig poeng. Bare jeg får penger nok da blir jeg lykkelig side mange. Og så er det mange som blir rike, men øker lykken i takt med rikdommen? Nei sier vi som en trøst for oss som ikke er rike. Penger skalper ikke lykke. Det  er faktisk noe i det. Familie skaper lykke sier vi.
Og det er riktig, men hvorfor blir da så mange skilt? Jobb er viktig sier vi. Og det er også sant. Men hvorfor blir da så mange utbrendt?

Vi har sett på noen av det som vi er opptatt av og som spiller en rolle i alles liv.
Jeg må minnes et program jeg så på tv for mange år siden. Det var en soldat-dame fra Frelsesarmen og en skipsreder Kloster.

Kloster hadde mange skip god råd og all verdens lykke slik vi så det. Men hav hadde damen fra Frelsesarmeen? Ingenting av det som Kloster hadde. Ikke hadde hun mye penger, snarere tvert imot. Hun kunne ikke kjøpe det hun ville. Dårlig rå og mye arbeid. Man skulle tro damen ville misunne Kloster.
Men her var det Kloster som satte opp hva som var viktig. Vel hadde han mye penger og mange folk i arbeid og kunne nyte livet på eksotiske øyer, men var det det han var opptatt av?
Nei han var opptatt av at damen jobbet i en instutisjon som tok vare på mennesker og hjalp de som var kommet på skråplanet. Hun gjorde en innsats for de menneskene som ikke hadde noen tring.

Dette syntes jeg var en utrolig fin måte å se samfunnet på. De som var lykkelige med liten lønn, men som gjorde en prisverdig innsats, de hadde det godt med seg selv og så fruktene av sitt arbeid.

Hva kan vi lære av dette?

Det kommer jeg tilbake til.

Hvor avhengig er vi av hverandre ? Hvor avhengig er du av de rundt deg ?
Her er det stor forskjell. Men vi kunne snu prørsmålet og spørre hvor avhengig tror
du at du er? Jeg kan spørre meg selv om det  første spørsmålet.
Jeg mener selv at jeg er ganske selvstendig. Jeg tar den ris og ros jeg mener jeg fortjener.
Det er ikke vanskelig å ta i mot ros. Det er verre med ris.
Er jeg avhengig av ros? Ja kanskje mer enn jeg tror. Men jeg tar ikke all ros like seriøs.
Det er stor forskjell på hvem jeg får ros fra. Det er noen jeg setter høyere enn andre.
Er det slik med deg også?
Slik er det også med ris. Jeg tar til meg den ris jeg mener jeg fortjener.
Gjør du det samme eller lar du deg knekke?
Dette kan man jobbe med.

At noen er mer egosentriske enn andre er jeg sikker på at du kjenner deg i gjen i.
Folk liker å snakke om seg selv. Slik er det og slik blir det.
Men av og til er det morsomt å høre hvordan andre har det. Mennesker som har opplevd
mye er det morsomt å høre på. Men vi liker å fortelle litt om oss selv vi også.
Jeg gjorde et eksperiment for noen år siden. Da reiste jeg noen helger med tog.
Når min sidemann/kvinne ikke hadde noe spesielt for seg , så åpnet jeg med følgende:
Reiser du ofte med toget? Og så var samtalene gang. Jeg fikk høre både det ene og det andre.
Folk snakket villig vekk. Og når vedkommende skulle av så sa de farvel.
Jeg viste mye om vedkommende , men vedkommende viste ingenting om meg.
Slik er vel vi mennesker ?